Makrorapport november 2018: Brexitkaos - blir det avtale eller ikke?

Storbritannia har forhandlet frem en skilsmisseavtale med EU, som skal underskrives 25. november. Etter det må avtalen godkjennes i Parlamentet. Det kan bli krevende. Flere medlemmer av regjeringen har trukket seg, og 25 parlamentsmedlemmer av det konservative partiet har formelt uttrykt sin mistillit til Theresa May, og varslet at de vil stemme imot.

For å få flertall for avtalen, er May avhengig av å få støtte av flere medlemmer fra Labour og det nordirske Democratic Unionist Party (DUP). Frykten for en ny grense mellom Nord og Sør Irland gjør det ekstra vanskelig å komme til enighet om en skilsmisse fra EU, siden EU-medlemskap var en viktig grunn til fredsavtalen mellom Nord og Sør Irland.

Greier ikke UK og EU å bli enige om en ny permanent avtale innen 2021, så vil en reserveløsning om at UK forblir i en tollunion med EU tre i kraft. Reserveløsningen vil innebære at UK må godta alle lover og regler fra EU for å sikre like konkurransevilkår, som regler for statsstøtte, miljøkrav, arbeidsmiljøregler, uten at UK har påvirkningskraft. Både UK og EU må bli enige om en ny avtale, og UK kan ikke ensidig trekke seg ut. Klausulen om reserveløsningen gjør avtalen hard å svelge. EUS forhandler, Michel Barnier foreslo i helgen at UK kan få en forlenget forhandlingsperiode, frem til utgangen av 2022. Det er altså noe rom for å forbedre avtalen når May møter Juncker denne uken til nye forhandlinger.

Les hele rapporten her.

Hvis Parlamentet godkjenner avtalen, så blir det Brexit den 29. mars neste år, men «business as usual» for næringslivet mens det forhandles om en permanent avtale. Hvis Parlamentet stemmer ned avtalen vil Labour fremme mistillitsforslag til regjeringen, og da blir det nyvalg. Dersom regjeringen skulle overleve et mistillitsforslag, så er det tre mulig utfall. Enten at det ikke blir noen avtale og altså en hard Brexit. Alternativt kan regjeringen be om nye forhandlinger med EU, eller de kan utstede en ny folkeavstemning, noe som trolig vil gi forlenget forhandlingsfrist med EU siden håpet da er at UK forblir.

For næringslivet vil det være bedre med en avtale enn en ikke-avtale. På litt lengre sikt er imidlertid ikke en avtale med EU det som avgjøre UKs velstand. Til syvende og sist er det et lands produktivitetsvekst som bestemmer velferden. UK kan uten en avtale gjøre andre tiltak for å øke produktivitetsveksten, som å deregulere og kutte i skatter og avgifter. For finansmarkedet er sannsynligheten for en ikke-avtale så stor, at det trolig ikke vil gi altfor store utslag i markedet. Men, hard Brexit i kombinasjon med økt uro for gjeldsøkning, stigende renter, svak vekst globalt og handelskrig kan i sum gi mer markedsuro fremover. Særlig bekymring er det i øyeblikket for de raskt økende rentene på bedriftslåneobligasjoner med lavere kredittrating.